HISTORIEN OM FLYET SOM HAVARERTE PÅ RÅSTU PÅSKEN 1945

februar 24, 2020

Historie

Sigurd Forseth var på besøk i Grødalen skjærtorsdag (29. mars) 1945. Sent om kvelden (litt over midnatt) hørte han kraftig flydur. Flyduren opphørte, og like etterpå hørtes en dump smell. Han antok derfor at flyet hadde styrtet. Av Arvid Hafsaas har vi fått gjenfortalt historien om flyvraket på Råstu i en artikkel skrevet 30.mars l9 

HISTORIEN OM “RÅSTUFLYET”

Det er i år 53 år siden et tysk fly havarerte på Råstu, og det har opp gjennom årene vært en del spekulasjoner og rykter omkring flystyrten. Hvilken flytype var det, hvor kom flyet fra, og hva skjedde med mannskapet? Jeg satte meg som mål å finne ut hva som egentlig skjedde, og jeg mener jeg for en stor del har funnet svaret.

Først litt om hva som er sagt om “Råstuflyet”. Det som i ettertid med sikkerhet viser seg å være rykter, er bevisst utelatt. Jeg tar med det “sikre”, fordi dette i stor grad bekrefter historien om flyet som i påsken 1945 havarerte på Råstu.

Sigurd Forseth var på besøk i Grødalen skjærtorsdag (29. mars) 1945. Sent om kvelden (litt over midnatt) hørte han kraftig flydur. Flyduren opphørte, og like etterpå hørtes en dump smell. Han antok derfor at flyet hadde styrtet. Dette fortalte han da han kom hjem sent samme natt. Samme torsdagen var det arrangert skirenn nede i Svisdalen. Mange benyttet anledningen til en liten fest i etterkant av skirennet. De som ikke bega seg på hjemvei før godt over midnatt, hørte også flydur, og at den plutselig opphørte etter en svak smell.

Fredag dro hans bror, Lars, sammen med Gunnar Nisja innover Grødalen på skitur. De gikk opp Svøu, og videre fra Svøubotnin opp Støggløypet inn til Saubua (Bållåthøbua). Ved Saubua traff de på fire kristiansundere, blant dem Arne Hoem, som da var redaktør for Kristiansunds Turistforenings årbok. Fortsatt visste ingen av de seks at et tysk fly hadde styrtet i området. Mens kristiansunderne gikk ned i Grødalen igjen, gikk Lars og Gunnar videre mot Råstu vestfra. Nedenfor Råstu fant de flyet, som var spredt over et stort område. Det eneste de tok med seg fra flyvraket, var et (fly)kart. Dette ble gitt til Endre S. Nisja, som igjen skulle sørge for at det ble gitt til William Dall i Kristiansund. Han skal senere ha gitt det til Hjemmefrontmuseet i Oslo. Om flyruten var inntegnet på kartet, vites ikke. Det ble også funnet en offiserslue ved flyvraket. Denne ble imidlertid liggende igjen. Ellers sies det at flyet kom fra et rekognoseringstokt, og at mannskapet p.g.a. bensin- mangel hadde hoppet ut over Namsos. Det antas at autopiloten ble koblet inn før mannskapet forlot flyet. Da Lars og Gunnar kom ned i Grødalen igjen, varslet de Arne Hoem, som lå på Vangshaugen denne påsken. Han igjen varslet lensmannen. Slik fikk tyskerne kjennskap til flystyrten.

De fleste av disse opplysningene er gitt av Lars Forseth.

Ett rykte sier at tyskere var oppe på Råstu for å sprenge restene av flyvraket. Lars forteller at tyskerne aldri var oppe ved vraket, og at det følgelig heller ikke ble foretatt noen sprengning. Dessuten var flyet så knust at det ikke var noe igjen å sprenge. Det var tydelig at flyet hadde styrtet i bakken i et nær loddrett stup.

Videre siteres fra en artikkel skrevet av Arne I. Hoem i Kristiansunds Turistforenings årbok for 1946:

Vangshaugen er stedet både i påsken og om sommeren. Vi var likesom utenfor alt som het krig når vi først var kommet dit, dog unntatt påsken 1945. Først var det en tysk patrulje som forsøkte seg i Grødalen. Natt til langfredag ble flere av oss vekket av et fly   plutselig opphørte flyduren – så begynte den igjen – så et mindre smell, og så var flyduren borte for godt. Neste dag ble de stolte rester av et 2 motors fly funnet bare 200 meter fra toppvarden på Råstugu. Flyverne fantes det ikke rester av, så de måtte ha hoppet ut tidligere. Påskelørdag fikk vi besøk av en 12 manns tropp fra den norske legion som finkjemmet Vangshaugen. Heldigvis har vi telefon så vi var underrettet. Både radioen og den gode maten var fjernet, for vi var ikke sikker på hva slike kjekke karer kunne finne på en påskeaften. Det gikk fint med oss, men selskapet som hadde leiet Alfheim, ble kastet ut, for der skulle troppen ligge.”

I Nordmøre Historielags årbok for 1997 forteller Jon Nisja, Gjøra, om “Flyet på Råstu”:

(…). Blant massevis av flydelar fann dei og ei kodebok med opplysningar som truleg ville vere av stor interesse for “fienden” i England å få tak i. Boka vart overlevert til Endre S. Nisja som la boka i ein konvolutt og skreiv på adresse til ortskommandanten på Sunndalsøra. Endre tok konvolutten med seg og reiste nedover bygda med bussen. I tilfelle rassia og passkontroll kunne han vise for seg at han skulle til ortskommandanten med eit brev, og ransaka dei han meir, kunne han – om dei fann boka – berre seia at at han meinte det var ortskommandanten som var rette mannen til å få ho. – Men boka kom sjølvsagt ikkje tyskarane i hende, men vart i staden overlevert til XU-folk som fekk ho sendt vidare til England.”

Det er sannsynlig at “kodeboken” ble gitt til sjefen for XU Møre og Romsdal, William Dall i Kristiansund. Det er imidlertid tvilsomt om den havnet i England. Krigen var jo snart slutt. Om det var et kart eller en kodebok som ble funnet ved flyvraket, er vel av mindre betydning. Men jeg velger å tro at det var et kart, siden det bekreftes av en av finnerne (Lars Forseth). Kartet kan imidlertid ha vært påført forskjellige opplysninger og data som gjorde det naturlig å sammenligne kartet med en kodebok.

Jon Nisja skriver også at det havarerte flyets mannskap hoppet ut over Namsos. På spørsmål om hvor han har dette fra, fortalte han følgende:

– På Gjøra sto det under krigen ei vaktstue som i hovedsak ble brukt som flyvakt. Vaktstua var bygd i én etasje med et slags “glasstårn” over taket. Dette tårnet ble brukt som observasjonspost. Det var en av vaktpostene som fortalte at det havarerte flyet hadde tatt av fra Værnes, og at mannskapet p.g.a. bensinmangel hadde hoppet ut i fallskjerm over Namsos. Vaktstua sto på sørsiden av elva, like nedenfor veien (på Nisjasida) etter å ha passert “nybrua”.

Så til det som virkelig skjedde. Opplysningene er i hovedsak gitt av major Knut Støre, sjef for Luftforsvarsmuseet i Bodø. Uten hans velvillige hjelp hadde kanskje historien om flyet forblitt ukjent. Derfor en stor takk til ham.

Allerede fra 1940 opererte tyske fly fra Værnes og Bardufoss. En av avdelingene gikk under navnet Löwengeschwader, og ble i perioden fram til 1945 omgruppert mellom forskjellige flyplasser. Ettervinteren 1945 besto KG 26 (Kampfgeschwader 26) på Værnes av II. og III. Gruppe. III./KG 26 ble forflyttet fra Frankrike i august 1944. Først til Tyskland, der flyene ble byttet ut med Ju 188A-3. I perioden jan./febr. 1945 ble III./KG 26 forflyttet til Værnes via Gardermoen. Medio mars var 41 Ju 188A-3 stasjonert der. Gruppenkommandeur var i perioden okt. 1944 – 8. mai 1945 Major Wolrad Harsheim.

Det finnes begrensede opplysninger over avdelingens aktivitet i mars 1945. Blant annet på grunn av manglende lister, men noe er tross alt kjent. I avdelingshistorien er omtalt en operasjon som fant sted om ettermiddagen 29. mars (skjærtorsdag). Oppdraget var et “Dämmerungsangriff”, og minst 40 fly tok av fra Værnes fra II. og III./KG 26. II. Gruppe besto av Ju 88, og III. Gruppe av Ju 188. Leder for operasjonen var major Rudi Schmidt. Som en kuriositet kan nevnes at han dagen før mottok Ridderkorset. 

Oppdraget besto i å angripe en konvoi som var rapportert å være på vei nordover fra Færøyene. Konvoien ble funnet av et rekognoseringsfly som fulgte den som såkalt “Fühlungshalter”. Det ble brukt lysbomber i søket etter konvoien, men bombegruppen fant aldri målet. Søket pågikk for lenge, og returordren ble gitt for sent. Flyene var i ferd med å gå tom for bensin, og de fleste måtte nødlande på Ørlandet. Minst fire fly gikk tapt i Namsosområdet, to Ju 88 og to Ju 188. Et femte – en Ju 188 – havarerte “ved Sunndalsøra”. Tidspunktet er tidfestet til ca. kl. 0015. Det er derfor ikke tvil om at det var dette flyet som styrtet på Råstu natt til langfredag 30. mars 1945, og at det var en Ju 188A-3! 

Nok et “bevis”: Ved flyvraket er det funnet et stag med R 8 – 188.43 – 2201 (1) f t p / 3507.9 innstøpt i relieff. “R” står for Recht (høyre), “8” for Tragwerk (vinge), “188” for flytypen og “43” for året delen ble produsert. Dette betyr m.a.o. at gjenstanden er et stag som ble brukt i flyets høyre vinge, og at staget er produsert i 1943 for bruk i en Ju 188. De første Ju 188A-3 ble produsert i begynnelsen av 1944, så alle spor peker altså i samme retning.

 2. mai ble III./KG 26 og deler av II./KG 26 forflyttet fra Værnes til Bardufoss. 8. mai ble III. Gruppe igjen forflyttet. Denne gang til Gardermoen. 10. mai befant det seg 25 Ju 188A-3 på Gardermoen og fem på Værnes. Én hadde landet i København (1H+KS), og én ble funnet i Lübeck (1H+GT).

 En Kampfgeschwader var inndelt i Gruppen, og hver Gruppe i Staffeln. Alle fly i III./KG 26 hadde 1H pluss to bokstaver som kjennetegn. Dessverre er “Råstuflyets” komplette flykjennetegn ikke kjent. Dermed kan det heller ikke fastslås hvilken Staffel flyet tilhørte. Heller ikke flyets “fødselsnummer” er kjent. Et Werk-Nr. besto av en rekke tall som ga informasjon om flyet ned til minste detalj.

 Ett spørsmål står fortsatt ubesvart: Hva skjedde med mannskapet? Vi vet med sikkerhet at det forlot flyet før det styrtet, men hvor? Trolig skjedde det over Namsosområdet, og sannsynligvis gikk det bra. Såpass mange år etter krigen ønsker vel de fleste av oss at historien om “Råstuflyet” skal avsluttes med en “happy ending”.

 Ju 188A-3

Ju 188A-3 var en torpedobomber, og ble produsert i et lite antall.

Hoveddata for Ju 188A-3:

– Funksjon: Torpedobomber

– År: 1944

– Mannskap: 4

– Motorer: 2 stk. Junkers Jumo 213A-1 (12-sylindret)

– Vingespenn: 22 m

– Lengde: 14,95 m

– Hastighet: Ca. 520 km/h ved 6000 m

– Operasjonshøyde: Ca. 9500 m

– Rekkevidde: Ca. 2400 km

– Bestykning: 2 stk. MG 151 20 mm

1 stk. MG 131 13 mm

2 stk. MG 81 7,9 mm

– Torpedoer: 2 stk. 1764 lb. LT 1B eller

2 stk. 1686,5 lb. LT F5b

I tillegg hadde Ju 188A-3 en FuG 200 Hohentweil radar plassert i flyets nese.

Etterord:

I forbindelse med operasjonen er det for bombegruppens vedkommende i en journal kort anført: – Ingen observasjoner. Ikke så rart, siden operasjonen må karakteriseres som en fiasko. Kanskje var major Rudi Schmidt for kjepphøy og overmodig etter tildelingen av Ridderkorset?


Sunndalsøra, 30.03.98
Arvid Hafsaas