“Minner fra min tid i Grødalen” er skrevet av Randi Husby i forbindelse hytteeierlagets 25-årsjubileum i l994. Familiehytta “Solhus”, som vart bygd i l917, var den første familiehytta i Grødalen. 

MINNER FRA GRØDALEN

skrevet av Randi Husby

Siste helg 18de og 19de juni l994 ble jeg med min sønn Stein Olav og svigerdatter Unn til deres hytte i Grødalen. Hadde ikke vært i Grødalen på ett år, og denne turen faldt sammen med at Grødalen Hytteeierlag denne lørdagen hadde tillyst festmøte i anledning Hytteeierlagets 25-års jubileum.

Som gammel hytteeier i minst 2 generasjoner var det interessant og moro å høre på hvad som var gjort av laget i disse 25 årene, og ting som det nu skulle arbeides med, bl.a. mobiltelefon som er vanskelig å få inn der oppe. Mens jeg satt der i min høye alder, gikk tankene og minnene tilbake til min første tur til Grødalen. Jeg er født og oppvokst i Kristiansund, men en søster av meg og hennes familie var i mange år bosatt på gamle Sunndalsøra, så jeg var der i sommerferiene. En sommer da jeg var 16 år, i 1921, ble vi invitert til en hytte i Grødalen, som hadde navnet «Solhus», og som Lorentz Husby, som senere skulle bli min mann, og hans onkel Adolf Soleim, hadde fått satt opp. Derav navnet «Solhus» som et sammendrag av Soleim-Husby. Vi gikk fra Gjøra. For meg, som oppvokst ute ved kysten, ble oppholdet en uforglemmelig opplevelse. Vi hadde båt, og en av kveldene rodde vi over vatnet, staket oss gjennom «kanalen» og kom inn i Alfheimvatnet, eller Fiskbuvatnet som det nu heter. Det var en vidunderlig fin sommerkveld, blikkstille på vatnet da vi fikk se Alfheim ligge der som et lite eventyrslott. Det var engelske gjester der den sommeren og det lyste i alle vinduer i tussmørket, og spinkle toner fra pinao lød mot oss over vatnet. Dette første møtet med Grødalen, ga meg minner for livet, kanskje også fordi det var en gryende forelskelse med i bildet, og som gjorde alt mere romantisk i et ungt pikesinn.

Så tilbake til hytta «Solhus» tilblivelse. Såvidt jeg husker ble den bygget på gården Hjelmo på Gjøra i 1917. Ble så fraktet opp til tomta «Vassletta» som på forhånd var kjøpt. Det stod en eldgammel høibu der, og den står der fremdeles og brukes som vedbu og til litt redskaper. Hytta var nærmest som en liten fiskerbu, og ble vel ikke så mye brukt de første årene.

Denne hytta var den første fritidshytte i Grødalen da, litt senere (i l919) bygget familien Bjørbekk hytta «Bjørkaly» inne på Gammelsetra, og en del år senere bygget Alf og Peggy Ruud deres hytte, som ble vår nærmeste nabo, og som fremdeles er i familiens eie.

I l943 kom vi tilbake til Sunndalen etter å ha vært bosatt både i Trondheim, Nordland og Nord-Trøndelag hvor våre to gutter ble født i Snåsa.. Hjemlengselen etter heimbygda ble større med årene, og da distriktet ble ledig søkte Husby og fikk stillingen som distriktslege. Mine svigerforeldre, Sivert og Birgitte Husby levde ennu, men begge døde med ett års mellomrom i relativt ung alder. De fikk oppleve å se sine to sønnesønner i noen år, men vår datter Birgitte ble født noen måneder etter svigermors død.

Så tenkte jeg tilbake på adkomsten til Grødalen da vi begynte å bruke hytta som avkobling fra arbeidet som enelege i et vidstrakt distrikt. Vi kjørte da til Gjøra, derfra var det å ta bena fatt innover Gjøramoen og opp gamle stupbratte Snøgutu.

Hvis det var påsketur brukte vi ski. Skiene var brede, tunge treski med «tupp» og Huitfeldsbindinger. Var vi heldige fikk vi Gunnar Forseth til å møte på Gjøra med hest så vi fikk all bagasje, mat for 4 – 5 dager kjørt opp til Svisdal, hvor vi alltid hadde en god hvil, kaffe og mat. Du verden, alle kaffegjester Guro Forseth hadde gjennom årene, alltid blid og gjestfri, jeg føler meg fremdeles takk skyldig. Videre innover gikk det forholdsvis greit, men vi måtte jo bære sekkene selv for det meste. Var føret altfor tungt, hendte det at Forseth hadde truger på hesten for å hjelpe oss så langt som til Dalabua (Lykjebua), men lengere gikk det ikke. Veien gikk over Tøftvang. Men vi kom da hver påske fram til hytta, og spør om det var godt å få fyrt opp, laget god middag og så en liten kveldskos ved gammelpeisen før vi stuptrøtte kom oss til køys.

Om sommeren var jo alt lettere, selv om veien var den samme. Med årene ble det jo utbedret vei, så vi kunne kjøre til Fallet (svingen) i Snøgutu, og det var en stor forbedring. Om somrene var jo setrene i bruk, så vi fikk kjøpt melk og fløte, smør og ost, og det var fisk å få både i vatnet og i fjellet. Vi hadde mange hyggelige timer sammen med setertausene. Husker spesielt Marit Lundli på Vangssetra, senere var det jo gardkona sjøl, Anna Gravem, og borte på Gammelsetra (Bjørbæksetra) var det gamle Sigrid.

Ja, jeg sitter her og mimrer tilbake i tiden som var. Guttene vokste til, ble flinke skiløpere og fulgte far og mor på alle topper og ble dristigere utforløpere end foreldrene. Om kveldene etter turene og middag gikk vi i fint skareføre til Tøftvangen hvor vi fikk kjøpt melk, og da var det om å gjøre at melka kom velberget frem til hytta i ryggsekken.

Om sommerkveldene – ja for en naturopplevelse var ikke de! Jeg minnes augustkvelder med stor, gul fullmåne over et speilblankt Storvatn og med mørke treskygger som bakgrunn, aldri kan jeg tenke meg noe vakrere, og er glad over å ha fått oppleve alt dette, og at mine etterkommere skal få fortsette å bruke denne naturperlen som Grødalen er. Det var mye slit i min tid, i motsetning til idag da alle har bil, kjører frem til hyttedøra, har nesten de samme bekvemmeligheter som hjemme, men jeg ville ikke ha undvært alle de år jeg fikk være i «Solhus» og Grødalen.

Tilslutt vil jeg takke Grødalen Hytteeierlag for en meget hyggelig 25-årsfest, og for deilig serering og hyggelig selskap.

Lykke til videre frem i årene.

Etterord:                                                                                                                                                          Hjertelig takk til Stein Olav Husby, som har gitt oss muligheter til å ta del i denne fine og stemningsfulle historien, og lånt oss historiske bilder

Radaksjonen